Filippinene - Et must for alle reiseglade!!

Når jeg nå sitter på rommet i Yogyakarta, Indonesia og kikker tilbake på bilder fra Filippinene må jeg bare skrive et innlegg, selvom jeg egentlig har bestemt meg for at jeg ikke kommer til å blogge fra denne turen. Det tar mer tid enn det gir glede, så jeg kommer kun til å poste noe dersom jeg føler for det. 
Sorry guys, but this post will be in Norwegian - Use google translate ;) 

Filippinene var mitt første land på den 8 måneder lange Asia reisen min. I forkant av turen ble jeg litt skremt av alle nyhetene som florerte på nett om Filippinene. De advarte mot å reise til turiststed etter hverandre, alle sammen på min liste! Kidnapping, skyting osv... Jeg må innrømme at jeg ble litt skremt, men ettersom jeg hadde planlagt å reise med en gutt fra Sveits tok jeg litt lettere på det ettersom vi var 2.
Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde reist dersom det bare var meg, men i etterkant er jeg så uendelig glad for at jeg reiste, og jeg kan ikke skryte og anbefale å reise nok til andre!

Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente av Filippinene annet enn det jeg hadde googlet på forhånd. Filippinene er ikke som Thailand, hvor annenhver person du kjenner har vært der selv eller kjenner noen som har vært der. Jeg kjenner kun 2 personer som opprinnelig kommer fra Filippinene, men med sine 7017 øyer er det vanskelig å be om noen konkrete tips.
Jeg hadde i lengre tid fulgt en gruppe på facebook som het "Philippine backpackers", og her kommenterte flere at de lokale på PH er blant de hyggeligste i verden. Dette kan jeg også bekrefte etter 30 dager i dette fantastiske landet der jeg besøkte 12 ulike byer fordelt på 7 øyer!
Som norsk statsborger kan du fritt entre Filippinene inntil 30 dager, derfor oppholdt jeg meg ikke her lenger enn det. Du kan søke om utvidet Visum, men de fleste holder seg innenfor grensa for å slippe å betale ekstra.

Som turist i et annet land er man av natur litt skeptiske til folk, og det skal man også være for ikke å bli lurt. Det har mamma lært meg :p
Selvom 99 % av de jeg møtte og ble kjent med underveis ikke virket å ville lure meg finnes det alltid noen som er ute etter pengene dine.


Når det er sagt opplevde jeg stort sett av folk var ærlige og imøtekommende. Du kan spørre hvem som helst om hjelp og de slår gjerne av en prat.
Folk i Filippinene reiser ikke mye utenfor sitt eget land. Deres pass er veldig svakt i fht andre land, og de er generelt ganske dårlig økonomisk stilt. Når andre turister ankommer landet deres ønsker de å lære, derfor snakker de gjerne med deg mer enn bare smalltalk. For oss er det veldig godt å reise i et land som tilsynelatende kjenner godt til Europa og vår historie, i tillegg til at engelsk er like viktig som deres morsmål. Alle i Filippinene snakker engelsk, og du kan til og med snakke med små barn som om du var i USA eller et annet engelskspråklig land.
Dette gjør hele reisehverdagen mye enklere enn for eks Indonesia hvor jeg oppholder meg nå.

Selvom vi er turister opplevde jeg sjeldent at folk stirret på meg slik de gjør i mange andre land. De maser heller ikke om å komme inn i butikken deres. Enkelte plasser er selvsagt værre enn andre, men generelt sett står de bare og venter og håper du skal komme innom. De er veldig høflige og kaller deg alltid for "mum" eller "sir", de hører på gamle kjærlighetslåter fra 70 og 80 tallet og elsker karaoke!
Jeg hadde et ønske om å synge karaoke i løpet av måneden på Filippinene, men fikk ikke gjort det før på siste øya, Bantayan Island. Til gjengjeld joina vi da noen lokale voksne mannfolk som satt i gata og sang, så det var egentlig bedre enn der du betaler for hver sang du vil synge :)
En av karene var politi i byen så dersom noen klagde på høy musikk ville de ikke gjøre så mye mer enn å si "ok". Haha!!

Før jeg går i dybden om de ulike øyene kan jeg kort si hvordan reiserute vi hadde.
Manila - Sov kun 1 natt før vi reiste videre.
Coron  - Tok fly fra Manila til Coron. Husk bare å booke i god tid for flyprisene er ganske dyre. Alternativet er båt i 12 timer eller noe.
El Nido - Tok båt fra Coron. Enkelt og greit. Tar ca 4 timer.
Port Barton - En skjult perle på Palawan. Må ta minivan fra El Nido, ca 3 timer på hompete vei :p
Puerto Princessa - Van fra Port Barton i ca 3 timer. Utgangspunkt for Underground river tour.
Cebu - Fly fra PP til Cebu, som var de nye øygruppen vi skulle reise i
Moalboal - Bil, buss eller taxi. Vi hadde privatsjåfør, ca 3 timer. Must see: Kawasan falls, sardiner,
Dumaguete - Buss ca 2,5 time og så båt 1 time. Must see: Apo Island
Siquijor - Båt fra Dumaguete ca 2t, og så tricycle i ca 45 min til San Juan der alle bor.
Bohol - Båt ca 2t og så tricycle ca 45 min til Alona Beach - der alle turistene bor.
Must see: Chocolate hills, Tarsier conservation center
Bantayan island - Båt til Cebu 1,5t, buss ca 4t og så båt 1t.

Mye reising, men allikevel ganske korte avstander hvis man sammenligner med mange andre land :)

Min desiderte favorittaktivitet på Filippinene var å leie scooter og kjøre ut av sentrum. Så fort vi kom ut av turistbobla så vi hvordan folk virkelig bor og har det, folk er enda mer pratsomme og imøtekommende enn i "byen", alle vinker til deg mens du kjører forbi (voksne som barn), og du føler deg faktisk litt som en lokal, bare litt hvitere enn de fleste :p
Det som overrasker meg etter å ha leid scooter på alle øyene er hvor ulike de er.
På Coron hadde vi vårt aller første møte med lokalbefolkningen da vi kjørte nordover på øya Busuanga, og 60 km hver vei. Det var kanskje denne dagen og denne øya som gjorde størst inntrykk, og det vi alltid sammenlignet med, men det var veldig spesielt ettersom det var dag 3 på turen.
Her bodde de i hva jeg forestiller meg hus i Afrika, kanskje 10 kvm, gjørme utenfor i regnsesongen og et åpent rom der alle sitter på gulvet og spiser.
Til sammenligning med Coron var Bohol en totalt annen øy. Her fantes det masse store resorter og mange flere turister! Vi likte ikke oss her, så ble kun 3 netter selvom planen var 4. Matprisene er også mye høyere enn på de andre øyene, så selvom det er billig å leve på Filippinene
går pengene mye raskere dersom man kun oppholder seg her.
På Siquijor opplevde vi å se mange finere hus, men prisene var kanskje de laveste av alle stedene. Sjåføren vår til fergekaia fortalte at dette kom av at de fleste jobber i større byer slik som Manila og Cebu og flytter hjem når de blir eldre. På den måten har de mer penger til å bygge hus på en øy som er forholdsvis billig å bo og bygge på.
Det moderne Filippinene finnes med andre ord, men foreløpig kun i de store byene. Her finnes det større kjøpesentre enn jeg noengang har sett, og flotte business bygninger.
Allikevel vil jeg kategorisere Filippinene som et land i den 3. verden. De henger så langt etter på så mange ting at det er nesten skremmende.
Vi ble kjent med et par første kvelden i Coron. Emilou og Thomas fra strorbyen Cebu. De var på ferie her og vi satt på samme bord da vi tok oss en drink litt utpå kvelden.
Det viste seg senere at vi fikk veldig god kontakt så vi møtte disse 2 ganger senere på Filippinene, og de har begge lært oss vanvittig mye om sitt eget land.
De jobber begge to som advokater, og er veldig oppegående.

Vi delte kunnskap om hverandres land, og lærte blant annet at myndighetene i Filippinene ikke har noen støtteordning slik vi har i Norge dersom du skulle bli syk eller miste jobben.
Dette er grunnen til at veldig mange starter sin egen business i form av små butikker langs veiene , selge bensin i gokkistan, eller trillende små juicesjapper i byene. Mange kjøper så store kvanta i en større butikk, og selger det videre i sin egen med en liten fortjeneste. Dersom du ikke kommer fra en familie som støtter deg eller klare å tjene nok penger kan du rett og slett ende opp på gata og dø.
Når jeg fortalte om ordningen vi har i Norge som gir deg penger enten du er arbeidssøkende, arbeidsufør eller syk fikk de regelrett sjokk!
Dette forklarer hvorfor alle vi møtte underveis gjerne ville gjøre noe for å få penger. Hvis vi prøvde å gi de litt ekstra spurte de ofte om å gjøre noe for å fortjene pengene.

En annen stor forskjell fra Europa generelt og Filippinene er at det er vanlig her å bo hjemme omtrent til foreldrene dør. I Europa flytter barna hjemmefra så fort de er ferdige med videregående og starter å studere. Noen blir selvsagt boende hjemme lenger, men flertallet flytter ut, ikke fordi de nødvendigvis vil, men fordi de kan. Det er her forskjellen ligger. Barna på Filippinene får betalt den høyere utdannelsen av foreldrene dine, så når de er ferdige å studere og får seg fast jobb bor de hjemme og hjelper til med husarbeid og penger som en betaling og "takk" for hjelpen de fikk.
Å gå på skole blir sett på som svært viktig og er noe alle bør gjøre så lenge de har mulighet.
Når de er ferdige utdannet har de en stor feiring, og ofte så vi det hang oppe store bannere med bilde og navnene til de som utdannet seg til lærere, advokater etc langs etter veien.
Det hang også oppe bannere med bilde av barna foran enkelte hus fordi familien ønsket å skryte litt av barna sine. Den eldste jeg så var fra 2013, så kanskje på tide å ta den ned nå, hehe.

En annen ting er trafikken. Det finnes ingen fartsgrense her, eller noe system som fanger opp dersom noen kjører for fort, har på belte eller har drukket alkohol. Alt er egentlig lov, også å kjøre bil når du har drukket, så utenfor utestedet vi var med Ems og Thomas var det en haug med biler fordi alle kjører til og fra!! Tenke seg til det i Norge??
Når vi har leid scooter har vi som oftest ikke vist noe førekort heller. Noen steder har vi gitt førekort som et depositum, men det er aldri noe sjekk om vi faktisk kan kjøre.

Når det kommer til lønn og økonomi er dette kanskje det mest skremmende.
Minstelønna for en sykepleier er for eks 1250 kr i måneden!!! Dersom du er advokat kan du tjene opp i mot 10 000 kroner i måneden som tilsvarer ca 60 000 pesos. Dette er ganske bra, for forbruket mitt på 30 dager var i underkant av 60 000 pesos. Jeg betaler for overnatting og transport, så dersom du er så heldig at familien din hadde råd til denne type utdannelse har du trukket joker'n.

For å vise litt mer hva ting koster har jeg ramset opp noen eksempler:
En øl: Fra 25-60 pesos (4-9 kroner)
1,5 liter vann: 30-60 pesos (5-9 kroner)
En middag på lokal restaurant: 70-150 pesos (12-25 kroner)
En middag på turist restaurant: 200-400 pesos (30-60 kroner)
Amerikansk frokost: 200 pesos (30 kroner)
Scooter 1 dag: 300-500 pesos (45-80 kroner)
Full tank på scooteren: 60 pesos (10 kroner)
Tricycle tur (kort): 15 pesos (3 kroner)
Tricycle tur (lang): 150 pesos (25 kroner)
Tricycle er altså det lokale transport middelet på de fleste øyene...
Buss med aircon i 3 timer: 160 pesos (26 kroner)
Organisert båttur hele dagen inkl lunsj: 700-1500 pesos (110-235 kroner)
1 natt på gjestehus/hostell i dobbeltrom: 500-700 pesos (80-100 kroner)
1 natt på hotell i dobbeltrom: 1000-1400 pesos (150-180 kr)

Dersom man reiser to stk sammen deler man jo på kostnaden på rommet, så prisen du betaler er bare halvparten av den over.

Etter litt kalkulering har jeg kommet frem til at jeg hadde et gjennomsnitts på ca 1500-2000 pesos hver dag, som vil si mellom 235 og 320 kroner.
Dette avhenger litt av om det er en reisedag med fyre flybilletter, turer eller bare en rolig dag ved stranda. Budsjettet mitt for Filippinene var 370 kroner dagen, så jeg holdt meg langt under dette, og vi bodde stort sett på hoteller med ganske ok+ standard, så dvs under 10 000 kroner for en hel måned :)

Oppsummert kunne jeg ikke fått en bedre start på reisen min enn Filippinene! Med sin vakre natur, høye, frodige topper, hvite strender (som nok er bedre i høysesong enn lavsesong), krystallklart hav, et deilig varmt klima året rundt, billig mat og transport er det et perfekt reisemål uavhengig om du reiser alene, som par, som venner eller som familie.
Filippinene har noe for alle og enhver, og jeg har allerede startet og markedsføre landet for venner og familie.
En ting er sikkert - jeg skal definitivt tilbake til dette landet!!!!! <3 nbsp="" p="">