Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme, men nå er den endelig her! Reisen er bestilt, og jeg kan begynne å telle ned dagene. Nå er jeg ikke lenger en av de som bare prater om det, men en som handler og gjør noe ut av det! Jeg har alltid vært eventyrlysten og svært glad i å reise, og drømmen om å reise jorda rundt har vært tilstede helt siden jeg var ferdig på folkehøgskolen i 2007.
Jeg søkte jobb med hensikt i å tjene mest mulig penger i 2008, slik at jeg kunne jobbe et halvt år og reise et halvt år. Ettersom jeg trivdes så godt i jobben og ikke fikk noen å reise med la jeg det tilside og jobbet et helt år istedet.
Siden dette har jeg hatt en 2-3 runder hvor jeg har planlagt en jorda rundt tur med ulike land jeg vil innom, samt seiling i karibien.
Hver gang har jeg selv latt meg stoppe av drømmen fordi jeg ikke får med meg noen på tur, da jeg i utgangspunktet ikke vil reise alene. Jeg føler jeg trenger noen å dele alle minnene med ettersom de hjemme garantert vil gå lei av å høre på meg snakke og mimre om det jeg har opplevd.
Den følelsen og sitte alene hjemme etter en slik tur har altfor lenge tatt overhånd for drømmen, noe jeg har angret på helt siden 2007.
Siden jeg ble sammen med Cato i 2010 har jeg hatt perioder hvor jeg har vært så reisesyk at jeg rett og slett har vært håpløs å være sammen med. Cato har regelrett vært DRITTLEI av alt maset om å reise, og er faktisk nå veldig glad på mine vegne for at jeg endelig får oppfylt en del av drømmen min.
Jeg har en teori om at det er bedre å angre på noe jeg har gjort enn noe jeg ikke har gjort, og har gjentatte ganger sagt at jeg kommer til å angre på at jeg aldri tok sjansen den dagen jeg sitter der med unger på fanget og ser på alle som faktisk har fulgt drømmen. Etter hjerneslaget i 2013 har jeg også blitt påmint at man noen ganger er nødt til å ta noen sjanser her i livet, og ikke la det bli med tanken om "en gang... " . Derfor er jeg veldig glad for at jeg har 100% støtte hjemmefra på å følge drømmen, og ikke la manglende reisefølge stoppe meg.
