Don't let your dreams be dreams...

Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme, men nå er den endelig her! Reisen er bestilt, og jeg kan begynne å telle ned dagene. Nå er jeg ikke lenger en av de som bare prater om det, men en som handler og gjør noe ut av det! 

Jeg har alltid vært eventyrlysten og svært glad i å reise, og drømmen om å reise jorda rundt har vært tilstede helt siden jeg var ferdig på folkehøgskolen i 2007.
Jeg søkte jobb med hensikt i å tjene mest mulig penger i 2008, slik at jeg kunne jobbe et halvt år og reise et halvt år. Ettersom jeg trivdes så godt i jobben og ikke fikk noen å reise med la jeg det tilside og jobbet et helt år istedet.

Siden dette har jeg hatt en 2-3 runder hvor jeg har planlagt en jorda rundt tur med ulike land jeg vil innom, samt seiling i karibien.
Hver gang har jeg selv latt meg stoppe av drømmen fordi jeg ikke får med meg noen på tur, da jeg i utgangspunktet ikke vil reise alene. Jeg føler jeg trenger noen å dele alle minnene med ettersom de hjemme garantert vil gå lei av å høre på meg snakke og mimre om det jeg har opplevd.
Den følelsen og sitte alene hjemme etter en slik tur har altfor lenge tatt overhånd for drømmen, noe jeg har angret på helt siden 2007.
Siden jeg ble sammen med Cato i 2010 har jeg hatt perioder hvor jeg har vært så reisesyk at jeg rett og slett har vært håpløs å være sammen med. Cato har regelrett vært DRITTLEI av alt maset om å reise, og er faktisk nå veldig glad på mine vegne for at jeg endelig får oppfylt en del av drømmen min.
Jeg har en teori om at det er bedre å angre på noe jeg har gjort enn noe jeg ikke har gjort, og har gjentatte ganger sagt at jeg kommer til å angre på at jeg aldri tok sjansen den dagen jeg sitter der med unger på fanget og ser på alle som faktisk har fulgt drømmen. Etter hjerneslaget i 2013 har jeg også blitt påmint at man noen ganger er nødt til å ta noen sjanser her i livet, og ikke la det bli med tanken om "en gang... " . Derfor er jeg veldig glad for at jeg har 100% støtte hjemmefra på å følge drømmen, og ikke la manglende reisefølge stoppe meg.

Når musklene begynner å verke før treninga er ferdig...

Har du noen gang trent så hardt og pusha deg selv at musklene og kroppen er helt gåen litt utpå kvelden eller dagen derpå? Mest sannsynlig har du nok det. 
Men har du noen gang pusha kroppen din så hardt at du kjenner at hver minste muskel i kroppen begynner å verke lenge før treninga er ferdig? Det gjorde jeg i dag.

Målet må jo være å kunne spille i kort sandvolley topp MED six pack

Det var nok ikke fordi jeg pusha meg så hardt. Det var nok fordi jeg rett og slett ikke har trent godt nok det siste året samme hvor mye jeg legger godvilja til og innbiler meg at en times styrke økt i ny og ne er godt nok.
I dag var jeg nemlig med på årets første beach håndball trening, og selvom jeg ikke kan være med på morgendagens økt fordi jeg selv trener et j14 lag tror jeg faktisk ikke jeg hadde klart å blitt med slik kroppen kjennes nå.
Jeg har ofte hatt vondt i litt ledd og muskler dag 1 og 2 etter ei skikkelig real økt, men aldri før har jeg hatt så vondt allerede rett etter økta, eller nå noen timer etterpå. Jeg føler jeg er mørbanka!

Så hva skjedde enkli? Med godt mot troppet jeg opp på økta utendørs. Det snødde tidligere på dagen så jeg var litt skeptisk til å trene i sanda, men med to par ullsokker og 3 lag super gikk det knirkefritt :) Etter noen løpsdrag over bana var det dags for oppvarming i treneren sine øyne, et helvete i mine nå som jeg ser tilbake på hva vi gjorde.

En tur i tretoppene

I forbindelse med at Cato og jeg har holdt ut med hverandre i 5 år bestilte jeg før jul en overnatting på tretopphyttene i Brummundal til vår "5-årsdag". 
Vi har alltid vært glad i friluft og skogsturer, så hva var vel bedre enn et døgn midt i skogen i toppen av et tre, kun oss to, god mat og et rikt dyreliv rett utenfor vinduet? 

Tretopphyttene er hva det høres ut som. Enkle, primitive hytter bygd oppi et tre.
Furuhytta som vi hadde booket var den første av hyttene og ble bygd i 2005. Siden den gang har de bygd 4 nye hytter, gran, lerk, himmelhytta og den nyeste som stod ferdig nå i vinter, bjørk.
Hyttene har soveplass for 4-8 personer avhengig av hvilken hytte man bor i, en koselig sittekrok inne, kjøkkenbenk med det meste av det du trenger, utedo og uteplass med bålpanne og benker.


Vi ankom rundt klokka 16.00. Så fort vi hadde innlosjert oss og inspisert hytta gikk vi ut for å forevige hytta mens det enda var sol og fikk noen fine bilder. Cato gikk i gang med å fyre opp bålpanna mens jeg fikset ost og kjeks som vi hadde planlagt å spise når vi kom frem.
Med kokmalt kaffe på kjelen, kaffe fra tur-trekopper, mykt og godt saueskinn i rompa, knitrende bål, ost og kjeks, sol i ansiktet og fuglene som kvitret og fløy overalt senket roen seg over oss begge.
Resten av kvelden ble brukt til å sitte ute å kose oss, forberede middagen og desserten som var helt himmelsk, lese i fuglebøker, ta bilder, se på fuglelivet, slappe av i sofaen og nyte det ene døgnet vi hadde til rådighet.

Etter hvert som kvelden og mørket kom blåste det stadig mer opp, men ikke mer enn at vi syns det var koselig å sitte inne i hytta og høre vinden suse utenfor.

En tom kattekurv, en neddopet kattemor og 2 nedstemte eiere

I dag skulle jeg egentlig skrevet et innlegg basert på smil og glede, men istedet blir det et innlegg fylt med anger, vondt i magen og tårer. 
I dag skulle kurven vi har rigget til med håndkler, avispapir og tepper være fylt av 2 små nøster av pusekatter og en sliten mor som passer på ungene sine. Det skjedde ikke. 

Skjærtorsdag - 5 dager før

Det heter seg at hunder er menneskets beste venn. Etter å ha hatt katt i halvannet år vil jeg påstå at en sosial katt også kan være menneskets beste venn. Ihvertfall for meg og min samboer.
Allerede da vi fikk Zelda i september 2013 bestemte vi oss for at vi en eller annen gang ville ha et kull på henne slik at både vi og hun får oppleve det å bli mor og få kattunger i hus.
Desember 2014 stoppet vi å gi henne p-piller og i februar var graviditeten et faktum da vi la merke til at pattene hadde vokst til 3-dobbel størrelse av hva som var normalt.
Jeg var hos dyrlegen med Zelda og tok ultralyd, og på skjermen viste det så vidt bevegelse fra noe som da kunne ligne en kattunge :) Mor og barn så ut til å ha det veldig bra, og vi gledet oss stort til påsketider som var termindato.

Har du hilst på kvartlivskrisen?

Har du hilst på kvartlivskrisen? Hvis du er mellom 25 og 30 år tipper jeg du har møtt den i en eller annen form. Hvis du enda er 20 år har du nå 2 valg. Du kan enten droppe å lese videre og leve livet uten bekymringer, eller du kan lese videre, se hva du har i vente om noen år og leve videre uten bekymringer. 

Jeg har de siste årene flere ganger tatt meg selv i å tenke at jeg har nådd en form for midtlivskrise. Det kan ihvertfall virke sånn på flere måter bortsett fra den kanskje viktigste årsaken - jeg er langt i fra halvveis i livet, håper jeg ihvertfall.
Etter at både klikk.no og "det nye" bladet publiserte hver sin artikkel om det de kaller kvartlivskrisen så jeg en mulighet også for meg å skrive litt om det uten at jeg fremstår som helt koko!

Jeg har flere ganger hørt at den beste alderen er mellom 26-28 år. Da er man som oftest ferdig å studere, man har jobb der man tjener godt med penger, du kan bruke pengene på deg selv ettersom de færreste har etablert seg og fått barn, man er fortsatt ikke for gammel for en fest, men heller ikke yngst og desperat og man har hele fremtiden foran seg. Yeah Right!
Nå er jeg 27 år, fyller snart 28, og jeg føler jeg er way over dette stadiet!


I denne alderen følger det nemlig en rekke ulike valg du ikke en gang kunne forutse at kom til å komme når du var 23 år og kun tenkte på hva du skulle foreta deg i helgen og hvilken vin eller øl du skulle kjøpe. Forventningene fra omverdenen begynner i det du passerer 23 år og det er 5 år siden du var russ. Da har du hatt god tid på å ta en utdannelse og komme deg i jobb, og du bør være på god vei til å etablere deg slik moren og bestemoren din gjorde da de var unge. Det er ihvertfall slik mange tenker. At det "burde" du.
Personlig var jeg langt i fra det stadiet i en alder av 23. Da begynte jeg i 1 klasse for 3.gang, jeg hadde flyttet til en ny by og var egentlig ganske usikker på hva jeg ville i fremtiden.
For de som måtte lure, begynte jeg på høgskolen, et tredje forsøk på en bachelor.

Tilværelsen som arbeidsledig

Jeg har nå gått i 3 uker uten jobb, og jeg holder på å dø av kjedsomthet! 
Jeg visste at siste dagen av vikariatet mitt i Lillehammer Olympiapark kom til å komme, men jeg tok ikke så tungt på det da jeg tenkte at det ikke er noe krise om jeg må gå en måned eller to uten jobb. 


Det er i dag 3 uker siden jeg sist MÅTTE stå opp før klokka 07.00 for å rekke jobb til klokka 08.00, og samme hvor slitsomt det da var kjenner jeg at det faktisk gjorde bedre for kropp og sinn enn å våkne klokka 08.30 og tenke at; æhh, jeg ligger litt til... " slik jeg gjør i dag.
At folk som er oppegående nok til å jobbe heller velger å gå hjemme og "nav'e" fatter jeg ikke.
Jeg føler livet mitt står litt på vent ettersom jeg ikke gjør noe fornuftig, og selvom jeg har masse jeg tenker at jeg kunne gjort gidder jeg bare ikke, for det er ingenting jeg absolutt MÅ!
Jeg savner det sosiale på arbeidsplassen, å stå opp og kle seg ordentlig, ha arbeidsoppgaver andre forventer at jeg gjør og gi hjernen litt utfordringer.

Hva skal barnet hete?

Vi har alle en formening om hvilke navn vi syns er fine og ikke, og hva vi kanskje en gang vil kalle barna våre, eller i det minste hva vi IKKE skal kalle barna våre! 
Jeg er inget unntak, men jeg har dessverre fått litt å tenke på etter jeg flytta til bygda, for et fint navn i byen er ikke nødvendigvis like fint på bygda. 
Men nei! det er ingen bolle i ovnene, jeg syns bare dette med navn er litt morsomt... 

Det er vanskelig å skrive et innlegg basert på hvordan man uttaler et navn, men jeg skal prøve å skrive så godt som mulig for at du skal skjønne hva jeg mener :)
Jeg har en eller annen gang lyst på barn, og i den forbindelse har tankene streifet innom et par navn opp igjennom åra som jeg syns er fine. Jeg har alltid tenkt at når den tid kommer vil jeg gi barna et navn som både er fint, et som er enkelt å stave og et som egner seg for utlandet, i spesielt engelsk-språklige land.
Av navn jeg umiddelbart tenker på som fine dukker disse opp: Nicoline, Caroline, Othilie, Mathias, Marcus.... Det er sikkert mange andre jeg også har tenkt på, men det var disse som først slo meg nå.
De er kanskje ikke så enkle å uttale i utlandet. Cærroliine og Marcøøs funker jo forsåvidt, men de øvrige andre egner seg ikke i det hele tatt.
Jeg oversetter alltid mitt eget navn til "Cææthrine" når jeg er utenlands, mens søsteren og broren min sliter litt mer.. Haakoon... Sirrri.. Det funker ikke!! Da vi var i USA med familien i 2010 gav søsteren min opp og kalte seg selv for Sarah. Litt enklere :)

MEN... For de som trodde at Norge var Norge, og at det ikke har noe å si hvor i landet du bor - dere tar feil!